Idag var min bryllupsdag 👰🏻♀️
Skriver man det? Var? Eller er det mer riktig med er? Tidligere har jeg brukt «er», men idag - 7 år siden den ble markert for siste gang - så kom endelig «var» helt av seg selv 💫
Jeg skriver endelig, fordi denne dagen er en dag der jeg tillater meg å være ekstra sårbar. Jeg tillater meg å synes synd på meg selv, og synes synd på den 22-åringen som satt i bilen utenfor kirken og ventet på en forsinket brudgom for 29 år siden idag 🤷♀️
Gjennom min reise for å finne tilbake til meg selv, mye ved å bearbeide min historie gjennom EQ-terapi, har jeg møtt denne ungjenta med både fortvilelse, medfølelse og ikke minst, skam 😔
Lettelsen da jeg var kommet så langt at jeg kunne møte henne med tilgivelse var så deilig. Jeg kjente på frihet og betingelsesløs kjærlighet for denne jenta som var blitt vingeklippet før hun engang hadde fått startet på sitt voksenliv. 19 år og rett fra videregående i hendene til en som var 10 år eldre og visste hva han så etter 😣
Jeg kjente også på det ikke-dømmende menneskesynet - først for meg selv, og deretter for de jeg møter på min vei. De jeg har møtt på min vei - ja, også han. Jeg har tatt min tilgivelsesreise, og det er et så godt sted å være. Kjenne hver eneste dag at jeg møter livet med et varmt og inkluderende hjerte i stedet for et hardt og bittert hjerte 💖
Men idag har jeg foreløpig en unntaksdag. Jeg skriver foreløpig fordi målet mitt er å kunne komme gjennom denne på en helt normal måte. Se tilbake og si: åja, det var idag, det 😏
Ikke idag. Fra morgenen kjente jeg min livssorg dukke opp for å hilse på igjen. Hos meg er den fremtiden jeg ikke kunne gi mine barn, med f.eks opplevelsen av å komme hjem til mamma og pappa til jul med barna sine osv. Jeg er ikke bestemor enda, og jeg er sikker på at når det skjer så vil alt løses på beste mulige måte - fordi jeg har grunnet og landet meg selv 🥰
Idag prøvde jeg å unngå sorgfølelsen. Jeg prøvde å smile, fokusere på andre ting og gjøre den til en vanlig dag. Idag gikk ikke det. Da parasollen holdt på å fly av balkongen og ta med seg iPad´en og kaffekoppen på veien, ble jeg så sint at jeg sjokkerte tilogmed meg selv. Samboeren min ville hjelpe meg, men jeg bare skjøv han til side, skiftet til tights og løp ned trappene. Jeg trengte UT. Jeg trengte LUFT. Jeg trengte å være alene.
Jeg trengte å ta vare på hun der inne som hadde det så vondt, og som husket så mange bryllupsdager på ferie der barna hadde gått alene til butikken for å kjøpe kosebamser og søte kort 🥺💖
Jeg var så sint.. så sint. På meg. På han. På livet mitt. På valgene mine 😤
Gåturen min bestod av å anerkjenne følelsene mine, fjerne mine tunge tanker og deretter erstatte de med takknemlighet. Det hjelper meg - alltid. Resten av dagen idag vil jeg ta vare på meg selv. Vil jeg sove? Ok. Vil jeg skrive? Ok. Vil jeg være sosial? Ok. Det er min dag - og jeg bestemmer! Basta! (Som de sier her i Italia🤘🏻)
Tillater du deg å kjenne på de vonde følelsene, eller pakker du de bort? 💫
