Kjære, vakre Elisabeth Jane, hva tenker du på der du står i solnedgangen etter å ha tatt det største valget i ditt liv hittil - 22 år gammel - ?
30 år har gått siden denne dagen. Det er helt ufattelig, fordi fortsatt husker jeg den som om det var igår. Forberedelsene med å samle sanger, lage forsiden til sangheftet. Klippe til bilder og skrive med min kalligrafi-penn før pappa tok det med seg på jobben for å kopiere for deg. Hvordan du lagde bordkartet nøysomt og satte pappa inn som toastmaster fordi han var den eneste du stolte på til den rollen. Den siste natten før bryllupet der du satt i mamma og pappas stue og hektet blikkbokser på en snor for å knyte bak bilen etter vielsen, fordi du hadde lest at “det var en greie”.
Jeg vet også at der du står og ser utover så har følelsene vært magesmerter helt nedi det dypeste i magen, og høyest helt opp i ørene som øresus. Spesielt da du satt i bilen med pappa utenfor kirken - midt i kirkebakken, fordi du fikk beskjed om at brudgommen ikke hadde kommet enda, og observerte fra det halvåpne bilvinduet at presten og en av hovedgjestene kom ut på trappen for å se hva som foregikk. Pappa som fortalte deg at om han ikke kom, så skulle han fikse det. Noen ganger har jeg faktisk lurt på om han kanskje - innerst inne - var litt lettet da? Jeg vet at han synes dette var altfor tidlig og ikke det livet han hadde forestilt seg for deg...
30 år. Det er lenge. Her sitter jeg idag. Deg som 52-åring. Jeg har vært gjennom litt av berg- og dalbane-reise de siste årene, og i starten var det så vanskelig å forstå deg. Hvordan kunne du? Hvordan kunne du ikke fortelle om alle de røde flaggene som allerede hadde skjedd? Hva gjorde at du plutselig sluttet å prate fra hjertet til mamma og pappa? Pappa døde av Alzheimers ett år etter jeg startet mitt nye liv, men han fikk besøkt meg en gang. Jeg vet han forsto, selv om han hadde mistet taleevnen. Han sto i gangen min, og jeg så han inn i de snille øynene og sa “Pappa, her bor jeg nå”. Han smilte og klappet meg på kinnet med den store hånden sin. Fine pappaen min.
Tilgivelse. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle begynne den reisen. Hvordan tilgi noen du føler har vingeklippet deg? Gjennom å bli kjent med skam og sårbarhet, ble jeg også kjent med det ikke-dømmende menneskesynet. Da forsto jeg at jeg først trengte å tilgi deg, 22-årige Elisabeth Jane. Jeg forsto at jeg hadde gått rundt og dømt deg. Slik jeg dømte han. Den dagen jeg kjente at jeg kunne se deg inn i øynene og si “Jeg tilgir deg” var dagen det snudde. Det var ikke din feil at du ikke sa fra. Det var ikke din feil at du trodde på alle kjærlightsordene. Alle de vonde ordene. Du var ung - så altfor ung. Du var ikke klar for å møte en mann som egentlig var et såret barn. Det var ikke din skyld.
Det var ikke brudgommens skyld heller. Han søkte kjærlighet. Tilhørighet og familie. Det var bare det at når han fikk det, så forsto han ikke verdien av det. Han hadde mistet noe på veien fra barn til voksen. Han gjorde så godt han kunne utifra de forutsetningene han hadde med seg da. Dessverre så var ikke det godt nok for deg, jenta mi! Og det betyr heller ikke at alt som skjedde var greit. Det skulle ikke skjedd - men det gjorde det. Og jeg er så stolt av hvordan du kom deg gjennom det!! Du kom deg ut på andre siden - selv om det tok nesten 30 år!!
Nydelige, varme, dyktige og kreative Elisabeth Jane! Dette er mitt kjærlighetsbrev til deg. Dette er starten på en ny tid! Fra idag slutter du å regne på hvor mange år du skulle vært gift nå. Fra idag er det deg og meg - og en ny tidsregning starter! Idag er starten av på vårt nye, fantastiske og magiske liv sammen. Åpne og ærlige til hverandre og alle de som er nær oss. Jeg har din rygg akkurat som jeg vet at du har min. Sammen har vi stått støtt gjennom over 30 år med redsel, sinne og sorg - uten at jeg i så mange år forsto det. Nå vet jeg det! Tusen takk for at du var min kjærlighetskriger!!
Varm klem fra Elisabeth Jane, 52 år - fortsatt KJÆRLIGHETSKRIGER!
